Så Morsomt!

Som dager flest våknet jeg klokka 06.00 til lyden av min fantastiske vekkerklokke. Noen vil si at vekkerklokka mi lager støy og leven, men selv synes jeg at de vakre tonene min kjære pingvin formede klokke lager er en perfekt start på en hver dag. Jeg ga den et lite klapp på hode som en hilsen før jeg i velkjent stil tumlet ut av min lille festning av drømmer, håp og glede eller senga om du vil. Føttene ble plassert grasiøst på bakken og vips var enda en dag i full gang. Mine små ærend ble unnagjort uten alt for mye fjas og mas. Det så ut til å bli en normal dag med det som følger av slit og strev i en ukedag helt til jeg fant ut at jeg skulle spise litt frokost. Jeg grep det jeg fant og endte opp med havreputer i melk, en av de mange hundre tusen frokostblandingene i vårt vakre univers.

Jeg fylte en bolle med disse havreputene og satte meg ved spisebordet, i dette øyeblikket sto min far opp og underlig nok fant han ut at syv på morgenen var den perfekte tiden å støvsuge huset på. Pappa er og har alltid vært en spesiell skrue så jeg visste ikke hva jeg skulle mene om hans plutselige vasketrang. Men mine sjanser til å undre meg over dette ble fort avbrutt da jeg innså at jeg sto ovenfor en enda større katastrofe, jeg hadde glemt melk. Hvordan i hule heite skal man kunne spise friske havreputer uten melk? Jeg tok saken i egne hender og gikk til nærmeste melkekilde, kjøleskapet. Samtidig lurket en vasketrengt skrue seg inn mot kjøkkenet fast bestemt på å rydde huset tomt for smuss og annen drit.

Da jeg endelig hadde funnet den ettertraktede melkepakken tuslet jeg fornøyd tilbake til mine ventende havreputer, men som til min store forskrekkelse var borte. Trøtt som jeg var tenkte jeg at jeg hadde glemt å ta oppi havreputer så jeg gikk og hentet en ny stabel. Men tanken på at jeg endelig skulle få smake disse hellige kornbitene ble enda en gang ødelagt da min mor, en krølltopp av en dame typisk nok trengte hjelp til å lukke en skuff av alle ting. Jeg gjorde som jeg ble bedt om og kom selvfølgelig tilbake til en tom skål. Den vasketrengte skruen så på meg med et fårete smil og jeg innså raskt hvem synderen var. Fast bestemt på å få nyte de siste putene, helte jeg alt i en skål og gikk mot rommet som i mitt hode var den eneste trygge plassen for øyeblikket. Hele morgenen ble toppet med at jeg sklei på vått gulv en halv meter fra rommet mitt og sørget for at hele gangen ble dekt i et fint, velplassert lag med havreputer. Mens jeg lå der på gulvet med mine miserable tanker om hvor lite mat jeg får hørte jeg den velkjente lyden jeg hadde hørt helt siden skrua sto opp, en lyd jeg hadde vært for trøtt til å gjenkjenne. Jeg snudde på hodet og så det velkjente fårete smilet gå rundt med en støvsuger og spise opp alle de hellige putene mine, så morsomt.