Som dager flest våknet jeg klokka 06.00 til lyden av min fantastiske
vekkerklokke. Noen vil si at vekkerklokka mi lager støy og leven, men selv
synes jeg at de vakre tonene min kjære pingvin formede klokke lager er en
perfekt start på en hver dag. Jeg ga den et lite klapp på hode som en hilsen
før jeg i velkjent stil tumlet ut av min lille festning av drømmer, håp og
glede eller senga om du vil. Føttene ble plassert grasiøst på bakken og vips
var enda en dag i full gang. Mine små ærend ble unnagjort uten alt for mye fjas
og mas. Det så ut til å bli en normal dag med det som følger av slit og strev i
en ukedag helt til jeg fant ut at jeg skulle spise litt frokost. Jeg grep det
jeg fant og endte opp med havreputer i melk, en av de mange hundre tusen
frokostblandingene i vårt vakre univers.
Jeg fylte en bolle med disse
havreputene og satte meg ved spisebordet, i dette øyeblikket sto min far opp og
underlig nok fant han ut at syv på morgenen var den perfekte tiden å støvsuge
huset på. Pappa er og har alltid vært en spesiell skrue så jeg visste ikke hva
jeg skulle mene om hans plutselige vasketrang. Men mine sjanser til å undre meg
over dette ble fort avbrutt da jeg innså at jeg sto ovenfor en enda større
katastrofe, jeg hadde glemt melk. Hvordan i hule heite skal man kunne spise
friske havreputer uten melk? Jeg tok saken i egne hender og gikk til nærmeste
melkekilde, kjøleskapet. Samtidig lurket en vasketrengt skrue seg inn mot
kjøkkenet fast bestemt på å rydde huset tomt for smuss og annen drit.
Da jeg endelig hadde funnet den
ettertraktede melkepakken tuslet jeg fornøyd tilbake til mine ventende
havreputer, men som til min store forskrekkelse var borte. Trøtt som jeg var
tenkte jeg at jeg hadde glemt å ta oppi havreputer så jeg gikk og hentet en ny
stabel. Men tanken på at jeg endelig skulle få smake disse hellige kornbitene
ble enda en gang ødelagt da min mor, en krølltopp av en dame typisk nok trengte hjelp til å lukke en skuff av alle ting. Jeg gjorde som jeg ble bedt om og kom
selvfølgelig tilbake til en tom skål. Den vasketrengte skruen så på meg med et
fårete smil og jeg innså raskt hvem synderen var. Fast bestemt på å få nyte de
siste putene, helte jeg alt i en skål og gikk mot rommet som i mitt hode var
den eneste trygge plassen for øyeblikket. Hele morgenen ble toppet med at jeg
sklei på vått gulv en halv meter fra rommet mitt og sørget for at hele gangen
ble dekt i et fint, velplassert lag med havreputer. Mens jeg lå der på gulvet
med mine miserable tanker om hvor lite mat jeg får hørte jeg den velkjente
lyden jeg hadde hørt helt siden skrua sto opp, en lyd jeg hadde vært for trøtt
til å gjenkjenne. Jeg snudde på hodet og så det velkjente fårete smilet gå
rundt med en støvsuger og spise opp alle de hellige putene mine, så morsomt.
